|
|
 |
 Dyrevernet mot utegang i Norge?
Av M. Orningård
Året er 2002. Det er desember. På de aller fleste stedene ligger det snø, og temperaturen ligger på blått. Et sted i Norge ringer det i en telefon. Røret legges på. Dyrevernet har fått en ny oppgave....
De haster seg inn i en bil og kjører raskt til stedet, dette er krise og de må skynde seg, personen det gjelder må være en av de værste hittil, disse hestene har det forferdelig og de må handle raskt!
 Intetanende går Mona Gjerald hjem fra jobb. Hun har tre hester i sin forvaring idag, og alle går på utegang hjemme hos hennes mor. Hestene har hun fulgt en god stund og hun vet med seg selv at de kunne ikke hatt det bedre noen andre steder. Ungesten, som er hennes egen, har hun fulgt i tre år, den gamle kaldblodshoppen hennes går ute på andre året, og fullblodshesten leier plass på hennes utegang. Det er med stor glede hun følger med dem hver dag. Hun vet hun har gjort det riktige ved å la dem stå ute døgnet rundt - på ordentlig hestevis.
Da hun kommer hjem, ringer hennes mor. Dyrevernet er på besøk, og de vil se på hestene hennes. Bare Mona vet hva hun tenkte da hun dro over til stallen der dyrevernet stod og ventet. Det var en oppringing fra en nabo som hadde varslet dem om at hestene stod ute og frøs hele døgnet, derfor var de der for å se på hestene.
Under befaringen forteller Mona om hestene sine, hvordan den tre-åringe kaldblodsvallaken har blitt kvitt luftveisproblemene sine, og om den gamle hoppen som får mulighet til å holde bevegelse i kroppen sin. Hun har også merket en betydelig forandring i oppførselen til alle de tre hestene, men det er helst kaldblodsvallaken som har vist best at han har hatt godt av å stå ute hele døgnet. Før var han rastløs og hadde mye energi som han ikke fikk utløp og dette førte til at han virket nedfor og kjedet seg, men nå er han en lykkelig gutt som det stråler livsglede av. Mona forteller de utsendte fra dyrevernet om at hestene får all den maten de skal ha, stell og tilsyn hver eneste dag, og de mangler ikke noe.
Fra dyrevernet sin side er saken klar. De velger å ikke visitere hestene til Mona på noen måte. På oppførdring kjenner den ene av de utsendte under dekkenet til fullblodsen og blir overrasket over hvor varm den var. Den andre personen later ikke til interressere seg om å kjenne på hestene, og holder en kvass og nedsettende tone under hele besøket. Ingen av de to viste noe form for legitimasjon, og lot høre fra seg hva de mente om at Mona ikke bodde der hestene gikk. Den samme uttalelsen gikk til Monas mor, om hvorfor hun bodde der, og hadde ansvaret for datterens hester. De ville heller ikke høre på noe av det Mona fortalte om forskning gjort på hester som går på utegang. De to bemerket også at Mona hadde så lite mat lagret på stallen. Uten å undersøke nærmere om det var lagret mere mat i en annen del av bygningen.
|
|
Litt info om Utegang:
Dyrevernloven gjelder, og dyrevernsnemda har ansvaret for tilsyn ved dyreholdet.
Ved utegang trenger du dispensasjon fra oppholdsromforskriften.
Minstekrav for utegang er følgende:
Et leskur som innehar minst tre tette vegger og tak.
Egnet underlag med rikelig strø slik at hestene tørr og trekkfri liggeplass under alle værforhold
Arealet skal være stort nok til at alle hestene kan ligge samtidig
Inngangen skal være stor nok slik at ikke en hest kan blokkere den.
|
Litt info om Dyrevernet og dyrevernsnemda:
Uanmeldte kontroller utføres sammen med distriktsveterinæren.
Det er kun i tilfeller med grov vanskjøtsel av dyr, dyrevernet kan hente dyrene
Ved pålegg, må dyrevernsnemda opplyse om hvilken lov som anvendesDyrebeskyttelsen er en idèell organisasjon og har ingen lovlig myndighet
Dyrevernet påpeker ting for dyrevernsnemda, som skal undersøke og behandle saken |
|
Mona er allerede dømt, og får beskjed om å få hestene sine i stall på dagen, ellers blir de hentet. Dagen etter er dyrevernet der igjen. Denne gangen har de med seg distriktsveterinæren, som er av samme mening som de to fra dyrevernet; hestene har ikke noe ute å gjøre hele døgnet, og iallefall ikke når det er så kaldt!
Uten noe hun skulle ha sagt, må Mona ta alle de tre hestene sine inn på boks i stall. Ikke fordi hun har dårlig samvittighet, men fordi hun ikke vil miste hestene sine, og fordi hun har loven hengende over seg. En lov, som burde vært oppdatert til å passe til våre dagers hestehold. Dyrevernet har talt. Kampen er igang.
Kaldblodsvallaken som ikke har stått inne på to år vil mest sannsynlig begynne sluke luft igjen, og kaldblodshoppen som er 20 år vil heller ikke ha det så optimalt da hun ikke får konstant bevegelse på leddene sine. Fullblodsen reiser noen dager etter til et annet sted der distriktsveterinæren og dyrevernet ikke er imot utegang, og han kan gå ute hele døgnet.
Er det sånn vi vil at Norge skal drives? Der hester som får gå på utegang og leve og får være hest, blir beordret inn i stallene pga. forvridde syn om at hester har ikke godt av å være ute? Skal det være slik at når vi, som hesteeiere, skal gjøre ting på hestens betingelser må gjennom lover og regleverk for å få bevist at hestene har det godt, og vi ikke
driver noen form for mishandling...
Burde ikke dyrevernet heller bruke tiden sin på de dyrene som ikke har det godt? At de heller tar dem som er de virkelige kjeltringene og dyremishandlerne og viser resten av landet vårt at slik, slik behandlier vi ikke dyrene våre?
|
|
|
